what are you doing! you're going to regret it all one day.

Dette fikk jeg nettopp tilsendt av en person på facebook.

Glem kjemirapport.

Glem biologirapport.

Glem øving til kjemi-innleveringen imorgen.

Jeg gjorde ingen av delene. Det er meg likegyldig, akkurat som så mangt annet. Jeg skammer meg ikke engang. Tanken på at jeg er sånn, er vond. Noen ganger ligger jeg bare våken i senga og tenker "Well this shit is fucked up..." og lurer på hvorfor akkurat jeg måtte bli sånn. Jeg har da alt jeg trenger her i livet. En stor og lykkelig familie og alt det materielle. Aldri har jeg sett på noe, og tenkt "sånn vil jeg også ha", uten å holde det i mine egne hender kort tid etter. Jeg er langt ifra bortskjemt, det kan mine nærmeste bekrefte, men jeg har det med å få alt servert på et sølvfat (ta det med en klype salt). Utakknemlig? Neppe. Ingen her vet hvor takknemlig jeg er for alle og alt her i livet. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men de siste par årene har bare vært jævlige. Jeg hater det. Jeg hater alt. Jeg frykter sånn at hatet skal rette seg mot alt det rundt meg. Personer som betyr mye for meg og ting jeg faktisk trives med å gjøre.

Hvorfor poster jeg sånt når jeg vet at jeg vil være over-flau over det om et par måneder(forhåpentligvis) eller år? Fordi jeg vil vise folk i samme situasjon som meg, at de ikke er alene. Fordi jeg, forhåpentligvis, mot all odds, kan se tilbake på dette innlegget og tenke over at det faktisk var mulig å komme seg ut av den mørke fasen. Just need to keep telling myself that.